Du er ikke en merkevare

For en tid tilbake kom jeg over en post fra en LinkedIn-spesialist.

Innholdet var ok det – helt til jeg kom til påstanden om hvor viktig det er å bygge personlig merkevare.

Jeg måtte bare kommentere, for da kjente jeg det lugget.

Og det er godt gjort, for jeg eier ikke hår.

🚫 Hvorfor bruker vi begreper som ikke henger på greip?

Underlig nok: Den måten vi bruker personal branding på i dag, stemmer ikke særlig godt med det som var utgangspunktet da det først ble lansert.

I 1997 lanserte Tom Peters begrepet i artikkelen The Brand Called You i magasinet Fast Company.

Han snakket ikke om personlighet eller relasjoner.

Personal brand var først og fremst et karrieregrep – en måte å markedsføre seg selv på i møte med en ny arbeidsvirkelighet.

Fra nå av må du rett og slett selge deg selv, mente han.

Poenget var ikke å fortelle hvem du var innerst inne –

men å sikre synlighet og relevans når systemene rundt deg ikke lenger gjorde det for deg.

Det er nesten ironisk at det samme begrepet i dag brukes som et slags selvrealiseringsprosjekt – der du skal vise hvem du er, ikke bare hva du kan.

Høsten 2013 intervjuet jeg den danske coachen og foredragsholderen Ricki Nielsen i forbindelse med et foredrag han holdt i Norge. Temaet var «personal branding» – et begrep som da var på full fart inn i HR, kommunikasjon og karriereutvikling.

Vi snakket om at det ikke handler om å pynte på seg selv, men om å bli bevisst hvem du er – og hvordan du faktisk oppfattes av andre. Ricki mente at god «personal branding» begynner med ærlighet, ikke strategi. Det handler om å ta eierskap til sitt uttrykk – ikke om å fremstå feilfri.

Når jeg lytter til det intervjuet i dag, treffer ett poeng sterkere enn før:

For Ricki handlet «personal branding» først og fremst om nysgjerrighet og

evnen til å lytte. Til å forstå hvordan du virker på andre. Ikke for å selge deg selv – men for å skape mening og verdi sammen med andre.

Det er et paradoks at personlig merkevare i dag virker å handle mer om output, enn tegn på input.

Du skaper ikke verdi i relasjoner ved å fremstå perfekt.

De bygges ikke av det feilfrie, men av det som åpner opp og slipper inn.

Og av viljen til å lytte, og motet til å være et helt menneske – ikke en nøye gjennomtenkt presentasjon.

Det er nesten komisk når «ekte» skal pakkes i strategisk plast og selges som konsept. Som om vi trenger en brandingmanual for hvem vi er.

Å påpeke det er ikke å være vanskelig.

Det er å holde språket ansvarlig – og minne folk på forskjellen mellom å vise hvem du er, og å posisjonere en versjon.

Det mest interessante ved mennesker er ikke hvordan de fremstår – men hvordan de utvikler seg.

Ikke fasaden, men kjernen.

Ikke som en merkevare. Men som et uttrykk for integritet.

Kanskje du ser annerledes på begrepet? Det er helt fair.

Jeg tror bare vi må være mer bevisste på hvordan det brukes – og hva vi egentlig legger i det.

Det er ikke begrepet jeg reagerer på –

men hvordan det ofte pakkes inn og formidles.

Du er ikke en merkevare.