Forme

For noen år siden lagde jeg animasjonsfilmen du ser i denne posten. Den ble ikke bare laget for å fortelle en historie – jeg ønsket også å teste «historien om historien» – hvordan konteksten påvirker måten vi oppfatter og deler på. Historien om historien? Javisst! Den er viktigere enn du kanskje tror. Bare hør: For at testen skulle fungere, valgte jeg bevisst å bruke en animasjonsfilm. Uten kjente fjes og tydelig avsender. For når folk gjenkjenner et fjes i en post, blir det

For en tid tilbake kom jeg over en post fra en LinkedIn-spesialist. Innholdet var ok det – helt til jeg kom til påstanden om hvor viktig det er å bygge personlig merkevare. Jeg måtte bare kommentere, for da kjente jeg det lugget. Og det er godt gjort, for jeg eier ikke hår. Hvorfor bruker vi begreper som ikke henger på greip? Underlig nok: Den måten vi bruker personal branding på i dag, stemmer ikke særlig godt med det som var utgangspunktet da det først ble lansert. I 1997 l

Hvorfor foretrekker vi å forklare i stedet for å fortelle? For et par uker siden postet jeg «Det var en gang tre brødre – et lite LinkedIn-eventyr» for å teste om en historie kunne stå på egne bein, uten forklaringer om betydning eller hensikt. Jeg stolte på at den hadde kraft nok til å skape gjenkjennelse, refleksjon og mening. ( Du kan lese eventyret her. ) Jeg overlater til kommentarfeltet på LinkedIn å fortelle hvor godt budskapet ble mottatt. Det er ikke poenget mitt her

Ikke et nikk. Ikke et svar. Bare et tomrom du må fylle selv. Har du noen gang levert noe du var skikkelig stolt av – en rapport, et utkast, en video, et notat – med hjerte i hånden og hodet fullt av løsninger? Så skjer det: Ingenting. Ikke et «bra jobba». Ikke et spørsmål. Ikke et pip. Bare stillhet. Det er som et åpent landskap. Og det fyller du selvsagt selv – med spekulasjon, irritasjon og varianter av styggen på ryggen. Jeg kalte det vakuumtrolling da jeg skrev om det for

Jeg husker fortsatt hvordan stemmen hennes skalv da hun begynte å fortelle. Vi hadde brukt de siste timene på å diskutere kreative løsninger for selskapets employer branding-satsing. Stemningen i prosjektgruppen var matt. Folk begynte å se på klokka. Så reiste hun seg. Uten forvarsel. For å dele det hun hadde på hjertet. Gjengen i det halvstore møterommet, med stablestoler og kaffegrut i pappkrus, virket overrasket. De ventet egentlig bare på å få lov til å dra hjem. Nå satt

Noen ganger sier vi det som må sies – og kjenner prisen i magen etterpå. Ikke sinne. Ikke triumf. Bare sårbarhet. Kanskje har du kjent på det du også? Det skjedde meg. Jeg vet hvordan det kjennes. Her er hva jeg lærte og hvorfor jeg ville gjort det igjen. Jeg var midt i en omfattende leveranse. Tidsfristene presset, mens samarbeidet gradvis mistet fart. En tung stemme i rommet skapte mer uro enn retning. Mer opptatt av kontroll enn samspill. Arbeidsformen var alt annet enn k

Hvem stoler du på? Hvorfor spør jeg, undrer du kanskje? Jo, jeg har merket meg noe de siste ukene. Det tikker inn poster i LinkedIn-feeden fra språkfolk som kjenner på skepsis. Ikke til kunstig intelligens, men til mistilliten den har utløst. De skriver godt, tydelig, med rytme og presisjon, og får høre at det må være ChatGPT som har skrevet det. Som om språklig kvalitet nå er et bevis på juks. Som om det vi før løftet fram som fag, nå vekker mistenksomhet. Hallo! Hva i alle

Hva er årsaken til at vi er så opptatt av fasaden – av hvordan noen framstår – mer enn av hva de faktisk har å si? Formen framstår viktigere enn innholdet. For all del: Vi har vært opptatt av fasade til alle tider. Men Aristoteles pekte på noe mer: han insisterte på at form og innhold må henge tett sammen – at kraften i et budskap ligger i samspillet mellom troverdighet, følelser og argumenter. Men et sted på veien begynte formen å leve sitt eget liv, og innholdet ble hengend

Når en endring kjennes fremmed, hjelper det sjelden å si de riktige ordene. Først må det bygges forståelse på tvers, slik at folk faktisk kan ta imot det som blir sagt.