Forstår folk hva du driver med? Og litt om det som ikke kan måles.

Jeg husker fortsatt hvordan stemmen hennes skalv da hun begynte å fortelle.

Vi hadde brukt de siste timene på å diskutere kreative løsninger for selskapets employer branding-satsing. Stemningen i prosjektgruppen var matt. Folk begynte å se på klokka.

Så reiste hun seg. Uten forvarsel.

For å dele det hun hadde på hjertet.

Gjengen i det halvstore møterommet, med stablestoler og kaffegrut i pappkrus, virket overrasket. De ventet egentlig bare på å få lov til å dra hjem.

Nå satt de musestille, litt overrumplet av både ordene og tilstedeværelsen til kollegaen som tok ordet.

Historien hun delte – og måten hun fortalte den på – traff meg rett i magen.

Selv om hun snublet i ordene, var det akkurat det vi trengte å høre nå.

Hun satte ord på noe jeg selv hadde strevd med å få øye på.

Plutselig forsto jeg hva prosessen manglet. Og hvordan vi kunne komme oss videre.

Det er rart hvordan det skjer.

Du kan ha tilgang til alt som er målt og analysert.

Alle tallene, alle kommentarene, alle KPI-ene.

Og likevel oppleve at det ikke lander helt.

Ikke nødvendigvis fordi dataene er feil, men fordi de ikke fanger det som gjør at folk kjenner seg igjen. Eller forstår hvorfor det angår dem. Det som gir dem lyst til å bidra.

Det er det som ofte viser seg i slike prosesser, har jeg erfart.

Noe kan forklares. Noe kan dokumenteres.

Mens noe bare gir mening i det øyeblikket det skjer.

Det må oppleves, tolkes og gis plass,

før det kan bidra til nødvendig bevegelse videre.

Det er her historiefortellingen ofte er til hjelp.

Den måler ikke, den er heller ment å forløse.

Men det handler ikke om «historier» i seg selv.

Det avgjørende er hvilken historie som velges.

Hva den løfter frem – og hva den lar ligge.

Og når du først har funnet den:

Hvordan fortelles den på en måte som faktisk gjør noe med den som lytter?

Hvordan bygger og tydeliggjør du budskapet den bærer i seg?

Med hvilken rytme, hvilket blikk – og hvilken stemme?

Og noen ganger holder det ikke med én historie. Det må flere til, som kaster lys fra ulike vinkler, og som åpner hverandres betydning.

Målet er å skape en forbindelse mellom det folk egentlig kjenner på –

og det organisasjonen forsøker å få til.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det er der det har startet.

Når noen våger å fortelle om det som skjer i mellomrommene.

Og når den som lytter faktisk forstår hva det betyr.

Når historiene først er på plass, er neste steg å bruke dem riktig. I Bygge-fasen jobber vi med format, rekkefølge og bruk slik at de faktisk skaper bevegelse.