Ikke et nikk. Ikke et svar. Bare et tomrom du må fylle selv. Har du noen gang levert noe du var skikkelig stolt av – en rapport, et utkast, en video, et notat – med hjerte i hånden og hodet fullt av løsninger? Så skjer det: Ingenting. Ikke et «bra jobba». Ikke et spørsmål. Ikke et pip. Bare stillhet. Det er som et åpent landskap. Og det fyller du selvsagt selv – med spekulasjon, irritasjon og varianter av styggen på ryggen. Jeg kalte det vakuumtrolling da jeg skrev om det for

Jeg husker fortsatt hvordan stemmen hennes skalv da hun begynte å fortelle. Vi hadde brukt de siste timene på å diskutere kreative løsninger for selskapets employer branding-satsing. Stemningen i prosjektgruppen var matt. Folk begynte å se på klokka. Så reiste hun seg. Uten forvarsel. For å dele det hun hadde på hjertet. Gjengen i det halvstore møterommet, med stablestoler og kaffegrut i pappkrus, virket overrasket. De ventet egentlig bare på å få lov til å dra hjem. Nå satt

Noen ganger sier vi det som må sies – og kjenner prisen i magen etterpå. Ikke sinne. Ikke triumf. Bare sårbarhet. Kanskje har du kjent på det du også? Det skjedde meg. Jeg vet hvordan det kjennes. Her er hva jeg lærte og hvorfor jeg ville gjort det igjen. Jeg var midt i en omfattende leveranse. Tidsfristene presset, mens samarbeidet gradvis mistet fart. En tung stemme i rommet skapte mer uro enn retning. Mer opptatt av kontroll enn samspill. Arbeidsformen var alt annet enn k

Hvem stoler du på? Hvorfor spør jeg, undrer du kanskje? Jo, jeg har merket meg noe de siste ukene. Det tikker inn poster i LinkedIn-feeden fra språkfolk som kjenner på skepsis. Ikke til kunstig intelligens, men til mistilliten den har utløst. De skriver godt, tydelig, med rytme og presisjon, og får høre at det må være ChatGPT som har skrevet det. Som om språklig kvalitet nå er et bevis på juks. Som om det vi før løftet fram som fag, nå vekker mistenksomhet. Hallo! Hva i alle

Det var en gang tre brødre, Per, Pål og Espen Askeladd. De søkte lykken i landet LinkedIn – et sted der ordene flommet og tomler regnet som gull. Der de med flest tomler ble hyllet som helter og sitert som de klokeste i landet. Og det var nøkkelen til lykke, hadde brødrene fått høre. For i enden ventet ære, berømmelse – og tilbud om de edleste jobbene i riket. Men bare hvis de klarte å overliste den fryktede heksa Algoritma, som var kjent for å forvrenge selvbilder og få ærli

Jeg var på vei oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var ettermiddag, været var sommerlig og det myldret av liv. Det var tid for en matbit etter en møtedag fylt med strategiutfordringer. Tankene mine vekslet lett mellom målgruppetenkning og valg av spisested, da en stemme plutselig henvendte seg til meg: «Du ser ut som en hyggelig fyr!» Jeg husker jeg skvatt til. Var det meg stemmen snakket til? Sa den hyggelig? Jeg rakk ikke å føle meg smigret, men kommentaren var nok til at

For noen år siden lagde jeg animasjonsfilmen du ser i denne posten. Den ble ikke bare laget for å fortelle en historie – jeg ønsket også å teste «historien om historien» – hvordan konteksten påvirker måten vi oppfatter og deler på. Historien om historien? Javisst! Den er viktigere enn du kanskje tror. Bare hør: For at testen skulle fungere, valgte jeg bevisst å bruke en animasjonsfilm. Uten kjente fjes og tydelig avsender. For når folk gjenkjenner et fjes i en post, blir det

Hvorfor foretrekker vi å forklare i stedet for å fortelle? For et par uker siden postet jeg «Det var en gang tre brødre – et lite LinkedIn-eventyr» for å teste om en historie kunne stå på egne bein, uten forklaringer om betydning eller hensikt. Jeg stolte på at den hadde kraft nok til å skape gjenkjennelse, refleksjon og mening. ( Du kan lese eventyret her. ) Jeg overlater til kommentarfeltet på LinkedIn å fortelle hvor godt budskapet ble mottatt. Det er ikke poenget mitt her

Når en endring kjennes fremmed, hjelper det sjelden å si de riktige ordene. Først må det bygges forståelse på tvers, slik at folk faktisk kan ta imot det som blir sagt.