Hva skjer når du gir alt – og ikke får noe tilbake.

Ikke et nikk. Ikke et svar. Bare et tomrom du må fylle selv.

Har du noen gang levert noe du var skikkelig stolt av –

en rapport, et utkast, en video, et notat –

med hjerte i hånden og hodet fullt av løsninger?

Så skjer det:

Ingenting.

Ikke et «bra jobba». Ikke et spørsmål. Ikke et pip. Bare stillhet.

Det er som et åpent landskap. Og det fyller du selvsagt selv –

med spekulasjon, irritasjon og varianter av styggen på ryggen.

Jeg kalte det vakuumtrolling da jeg skrev om det for noen år siden.

En slags emosjonell gisselsituasjon, hvor noen (ofte ubevisst) lar deg stå alene i tolkningen.

For la oss være ærlige – det skjer overalt:

• I prosjekter

• I kundeoppfølging

• I samarbeid som sakte glipper

Det er ikke nødvendigvis av vond vilje.

Ofte kan det handle om helt andre ting:

Fravær av kapasitet, for eksempel.

Det kan vi alle kjenne oss igjen i.

Man vil, men rekker ikke. Ikke alt. Ikke nå.

Eller kanskje handler det om noe mer personlig:

Indre uro. Et liv i ubalanse.

Eller interne forhold i organisasjonen som gjør det vanskelig å svare, vanskelig å følge opp.

Litt mindre heldig derimot – men ikke uvanlig –

er det når det handler om unnvikelse.

Når stillheten beskytter mot å ta stilling.

Mot å såre, kanskje.

Eller skape konflikt.

Stillheten blir en måte å unngå ansvar.

Men verst er det likevel når den er et uttrykk for hierarki og makt.

En lydløs form for dominans.

Resultatet?

Ting stopper opp.

Samarbeidet mister taket.

Og tilliten? Den begynner å lekke –

sakte, men sikkert, litt etter litt.

Det som kunne blitt et godt samarbeid – og et godt resultat –

ender opp i en usagt spenning som ingen helt vet hva de skal gjøre med.

Hvordan vi velger å beskrive det, er ikke poenget.

Spørsmålet er heller: Hva gjør vi med det?

Hvem har ansvaret?

Hvordan jobber vi for å unngå å lage snubletråder for hverandre – ubevisst eller ei?

Og kanskje viktigst – hva gjør vi for ikke å ende opp som et vakuumtroll selv?