Ikke et nikk. Ikke et svar. Bare et tomrom du må fylle selv. Har du noen gang levert noe du var skikkelig stolt av – en rapport, et utkast, en video, et notat – med hjerte i hånden og hodet fullt av løsninger? Så skjer det: Ingenting. Ikke et «bra jobba». Ikke et spørsmål. Ikke et pip. Bare stillhet. Det er som et åpent landskap. Og det fyller du selvsagt selv – med spekulasjon, irritasjon og varianter av styggen på ryggen. Jeg kalte det vakuumtrolling da jeg skrev om det for

Jeg husker fortsatt hvordan stemmen hennes skalv da hun begynte å fortelle. Vi hadde brukt de siste timene på å diskutere kreative løsninger for selskapets employer branding-satsing. Stemningen i prosjektgruppen var matt. Folk begynte å se på klokka. Så reiste hun seg. Uten forvarsel. For å dele det hun hadde på hjertet. Gjengen i det halvstore møterommet, med stablestoler og kaffegrut i pappkrus, virket overrasket. De ventet egentlig bare på å få lov til å dra hjem. Nå satt

Noen ganger sier vi det som må sies – og kjenner prisen i magen etterpå. Ikke sinne. Ikke triumf. Bare sårbarhet. Kanskje har du kjent på det du også? Det skjedde meg. Jeg vet hvordan det kjennes. Her er hva jeg lærte og hvorfor jeg ville gjort det igjen. Jeg var midt i en omfattende leveranse. Tidsfristene presset, mens samarbeidet gradvis mistet fart. En tung stemme i rommet skapte mer uro enn retning. Mer opptatt av kontroll enn samspill. Arbeidsformen var alt annet enn k

Tenk deg 10 000 år tilbake i tid. Du beveger deg lydløst gjennom skogen. Hver lyd kan være et bytte. Eller fare bak neste tre. Alt handler om å overleve. Finne mat. Ikke bli mat. Så skjer det noe. Noen begynner å dyrke jorda i stedet for å vandre. Og med det oppstår noe grunnleggende nytt: tid. Tid til å lage redskaper, hus, musikk og fortellinger. Tid til å lære bort, bygge fellesskap og tenke store tanker. Slik begynte sivilisasjonen. Noen tusen år senere kommer maskinene.

Hvem stoler du på? Hvorfor spør jeg, undrer du kanskje? Jo, jeg har merket meg noe de siste ukene. Det tikker inn poster i LinkedIn-feeden fra språkfolk som kjenner på skepsis. Ikke til kunstig intelligens, men til mistilliten den har utløst. De skriver godt, tydelig, med rytme og presisjon, og får høre at det må være ChatGPT som har skrevet det. Som om språklig kvalitet nå er et bevis på juks. Som om det vi før løftet fram som fag, nå vekker mistenksomhet. Hallo! Hva i alle

Hva er årsaken til at vi er så opptatt av fasaden – av hvordan noen framstår – mer enn av hva de faktisk har å si? Formen framstår viktigere enn innholdet. For all del: Vi har vært opptatt av fasade til alle tider. Men Aristoteles pekte på noe mer: han insisterte på at form og innhold må henge tett sammen – at kraften i et budskap ligger i samspillet mellom troverdighet, følelser og argumenter. Men et sted på veien begynte formen å leve sitt eget liv, og innholdet ble hengend

Hva gjør du når uenighet og motstand dukker opp? Blir du skremt? Trekker du deg unna? Eller bretter du opp ermene og går i gang med å undersøke hvor det lugger? Jeg vet ikke hva du foretrekker, men jeg trives iallfall bedre der uenighet uttrykkes åpent enn der det hviskes bak lukkede dører. For meg føles ikke tilliten trygg før jeg vet at den rommer både ja og nei. Dessuten, kontinuerlig bekreftelse og enighet framstår overstrømmende og overfladisk. Ingen lever vel godt med d

Jeg var på vei oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var ettermiddag, været var sommerlig og det myldret av liv. Det var tid for en matbit etter en møtedag fylt med strategiutfordringer. Tankene mine vekslet lett mellom målgruppetenkning og valg av spisested, da en stemme plutselig henvendte seg til meg: «Du ser ut som en hyggelig fyr!» Jeg husker jeg skvatt til. Var det meg stemmen snakket til? Sa den hyggelig? Jeg rakk ikke å føle meg smigret, men kommentaren var nok til at

Hvorfor foretrekker vi å forklare i stedet for å fortelle? For et par uker siden postet jeg «Det var en gang tre brødre – et lite LinkedIn-eventyr» for å teste om en historie kunne stå på egne bein, uten forklaringer om betydning eller hensikt. Jeg stolte på at den hadde kraft nok til å skape gjenkjennelse, refleksjon og mening. ( Du kan lese eventyret her. ) Jeg overlater til kommentarfeltet på LinkedIn å fortelle hvor godt budskapet ble mottatt. Det er ikke poenget mitt her