Motstanden som den virkelige applausen

Hva gjør du når uenighet og motstand dukker opp?

Blir du skremt? Trekker du deg unna?

Eller bretter du opp ermene

og går i gang med å undersøke hvor det lugger?

Jeg vet ikke hva du foretrekker, men jeg trives iallfall bedre

der uenighet uttrykkes åpent

enn der det hviskes bak lukkede dører.

For meg føles ikke tilliten trygg

før jeg vet at den rommer både ja og nei.

Dessuten, kontinuerlig bekreftelse og enighet

framstår overstrømmende og overfladisk.

Ingen lever vel godt med det i lengden?

Uenigheten kan komme til uttrykk på mange måter.

Furting er en morsom variant.

Det samme kan sies om usynliggjøringen.

Begge brukes for å holde egoet stående

når argumentene vakler og står i fare for å falle sammen.

Så har vi håndflatesmellet i bordet, som roper «nok er nok» –

til de mer subtile signalene som samler seg opp over tid,

helt til de en dag blir så tydelige at alt rakner.

Det er kanskje årsaken til at ulykkelige sjeler

pakker koffertene og forlater ekteskapet etter 25 år?

Eller når kulturen i et selskap spinner så mange snubletråder

at de ender opp i en uløselig knute?

Motstanden var der.

Men ingen lyttet.

Det er nettopp det:

For å få øye på motstanden må vi være villige til å lytte –

både våkent og undrende.

Det er en tilnærming jeg stoler på og ofte benytter meg av.

Motstanden viser meg hvor det er verdt å undersøke nærmere.

Ikke for å gi den mer oppmerksomhet enn det den fortjener.

Ei heller for å bli kvitt den.

Jeg er mest opptatt av å forstå hva den peker på.

Det har hjulpet meg utallige ganger når en strategi skal sette kurs,

et budskap finne sin form, og en målgruppe tre fram som levende mennesker.

Motstanden gjør det mulig

å få øye på det jeg virkelig kan stole på.

For når alle nikker og er enige, er det ingen som lærer særlig mye.

Det er først når motstanden trer fram

at vi ser konturene av hva som faktisk betyr noe – og hvorfor.

Jeg velger å se på uenighet og skepsis som verdifulle data:

de kan peke på erfaringer, følelser av urettferdighet,

kognitive blindsoner, mangel på innsikt

eller kanskje praktiske barrierer.

Å lytte aktivt til motstanden kan være selve inngangen

til å finne løsningen.

Hva foretrekker du?

Kos og klem – eller omsorgsfulle ørefiker?

Hvis du kjenner igjen noe av dette, kan du lese mer om hvordan jeg jobber med å skape klarhet i Forstå-fasen.