Ærlighet med arr.
- Terje Rian
- for 5 døgn siden
- 2 min lesing
Oppdatert: for 3 timer siden
Noen ganger sier vi det som må sies – og kjenner prisen i magen etterpå.
Ikke sinne. Ikke triumf. Bare sårbarhet.
Kanskje har du kjent på det du også?
Det skjedde meg. Jeg vet hvordan det kjennes.
Her er hva jeg lærte og hvorfor jeg ville gjort det igjen.
Jeg var midt i en omfattende leveranse.
Tidsfristene presset, mens samarbeidet gradvis mistet fart.
En tung stemme i rommet skapte mer uro enn retning.
Mer opptatt av kontroll enn samspill.
Arbeidsformen var alt annet enn konstruktiv, og alle merket det.
Men uten å si fra.
Og det kan ende opp med å koste dyrt, for som innleid har du sjelden noen å lene deg på når noe går i stå.
Jeg kjente på den gnagende uroen.
Ikke for konflikten, men for å ikke bli forstått.
At ordene mine skulle tolkes feil, som kritikk, støy eller meningsløst prat.
Til slutt ble uroen for stor. Jeg måtte si fra.
Ansikt til ansikt, rolig og direkte.
Ikke for å markere, men fordi prosjektet fortjente det.
Det gikk som forventet. Det ble stille på en måte som sa mer enn ord. En avstand du kan kjenne i magen.
Og konsekvensene var mer langvarige enn jeg noensinne kunne forutse. En prislapp måtte betales.
Du vet, den stille formen for krig som til slutt ender i ingenmannsland.
Det er mulig jeg valgte feil, for en seier ble det ikke.
Men spør du meg i dag,
Ville jeg ha gjort det samme igjen.
Først av alt fordi det åpnet noe.
Ikke med det samme, men gradvis, over tid.
Og det gjorde en forskjell, både for kommende prosesser, for kulturen
og for oss som jobbet i team.
Noen ganger må nei'et til for at du skal kunne stole på et ja.
Det var da jeg forsto hva «ærlighet med arr» faktisk betyr.
Ikke å dyrke sårene. Ikke å søke sympati.
Men å stå i det ubehagelige når det kreves, selv når du står alene.
Ærlighet er ikke taktikk.
Den er heller det mest sårbare uttrykket for tillit vi har.
Fordi vi ikke kan annet enn å håpe på at vi blir møtt.
Og historiene som romsterer i oss,
bærer merker etter valgene vi faktisk tok og prøvde.
Merker som blir til bevis på at ærligheten faktisk har en pris.
Jeg har gjort arrene til mine venner, og jeg bærer dem så stolt jeg kan.
Du må gjerne kalle dem hva du vil.
Men for meg vil de for alltid være trofaste følgesvenner: ærlighet med arr.
Hva med deg?
Har du noensinne kjent på det samme?
Hva har du sagt du visste ville koste, men som du likevel valgte å si?
