Det var en gang tre brødre – et lite LinkedIn-eventyr.

Det var en gang tre brødre, Per, Pål og Espen Askeladd. De søkte lykken i landet LinkedIn – et sted der ordene flommet og tomler regnet som gull.

Der de med flest tomler ble hyllet som helter og sitert som de klokeste i landet. Og det var nøkkelen til lykke, hadde brødrene fått høre. For i enden ventet ære, berømmelse – og tilbud om de edleste jobbene i riket.

Men bare hvis de klarte å overliste den fryktede heksa Algoritma, som var kjent for å forvrenge selvbilder og få ærlighet til å høres ut som spill. Hun kunne blåse deg opp til nyhetsstrømmenes tinder, bare for å dytte deg ned igjen.

For Algoritma valgte bare dem hun selv likte – og usynliggjorde dem som gikk en annen vei. Så ville du lykkes i landet LinkedIn, måtte du først tekkes henne. Ellers kunne du poste deg hes og håpefull, og ende med et kommentarfelt så stille at selv tausheten gjespet.

Per fristet lykken først. Han var tross alt eldst. Han skrev som de lærde hadde rådet: stramt, strukturert, med tre nyttige tips og et engasjerende spørsmål til slutt. Responsen lot ikke vente på seg. Folk sa han var tydelig og profesjonell. Han postet jevnlig, og traff med både rytme og tid. Per gikk på skinner. Til han sporet av.

Han skrev ikke lenger fritt. Han var mer opptatt av applausen enn det han egentlig ønsket å si. Han leste sine egne ord, men kjente dem ikke igjen. Det var som å høre et ekko av andres tanker, signert av ham selv. Et sted på veien forsvant stemmen han kjente som sin. Algoritma humret listig for seg selv.

Pål fulgte etter. Han skrev med hjertet. Delte om opp- og nedturer, om jobber han hadde forlatt, og om dager da kaffekoppen var det eneste som sto støtt.

Folk takket raust for åpenheten. «Sterkt at du deler!» Han kjente på mening og tilhørighet. Så lenge det varte.

For Algoritma krevde mer. Mer følelser, sårbarhet og bekjennelser – hver eneste gang. Til slutt visste han ikke om han delte fordi han ville, eller fordi andre ventet og trengte det. Han fikk en knekk og ga opp.

Espen Askeladd kom sist. Han måtte jo prøve. Han skrev og formulerte poenger, men fikk det ikke til. Han snublet i setningene og slettet mer enn han delte. Det måtte bli en pause.

Så kom han over et innlegg som fanget noe godt. Det lå i utkanten, i en del av riket Algoritma ikke så. Det var ikke glitrende formulert – bare ekte og rått. Han svarte med å skrive sin egen post. Ikke klokt. Ikke strategisk. Bare sant – for ham selv.

Innlegget ble på ingen måte suksess. Bare én svarte. Så én til. Men Espen tastet tilbake. Ikke fordi han burde, men fordi han hadde noe å si. Han brydde seg ikke om hva Algoritma måtte mene. Han ville være fri.

Etter det skrev han sjelden innlegg. Men hver gang han gjorde, kom det noen som likte det han delte.

Ja, og så da?

Ingen av brødrene fikk det som var lovet. Men Espen klarte seg likevel best. Han fikk verken kongeriket eller prinsessen. Men han

beholdt det som betydde mest: sin stemme – og et lite følge som lyttet.

Slik han også lyttet til dem.

Når historiene først er på plass, handler mye om hvordan de brukes. I Bygge-fasen jobber vi med å få løsningene til å fungere i praksis.