Forklarer eller forteller du? Og en liten svipptur innom Roma.

Hvorfor foretrekker vi å forklare i stedet for å fortelle?

For et par uker siden postet jeg «Det var en gang tre brødre – et lite LinkedIn-eventyr» for å teste om en historie kunne stå på egne bein, uten forklaringer om betydning eller hensikt. Jeg stolte på at den hadde kraft nok til å skape gjenkjennelse, refleksjon og mening. (Du kan lese eventyret her.)

Jeg overlater til kommentarfeltet på LinkedIn å fortelle hvor godt budskapet ble mottatt.

Det er ikke poenget mitt her.

I eventyrenes verden høres forskjellen slik ut:

Forklare: «Espen Askeladd sa nei fordi han verdsatte friheten høyere enn makt og rikdom. Han ønsket å leve i tråd med seg selv, uten å være bundet av andres forventninger.»

Fortelle: «Espen lot kronen ligge. Han gikk ut porten uten å se seg tilbake. Bak ham stilnet ropene fra dem som ønsket seg oppmerksomheten hans. Foran ham ventet usikkerheten, en støvete vei – og en håndfull mennesker som valgte å følge ham videre.»

Å fortelle er å gi et rom som kan fylles.

Å forklare er å fylle rommet for dem som leser eller lytter.

Kanskje er behovet for å forklare et tegn i tiden?

Vi lever i en kultur som tåler stadig mindre kompleksitet.

Vi foretrekker å oppholde oss på overflatene, mens oppmerksomheten vår styres av flyktigheten. Vi søker raske svar, ikke alltid for å forstå, men for å slippe ubehaget med å tenke selv. Da føles det riktigere å bli forklart enn å bli fortalt. Det krever mindre energi.

Men prisen vi betaler, er at vi mister noe av det bare tolkningen kan gi oss.

Det ble jeg minnet om da jeg vandret gjennom Romas gater med kameraet i hånden.

Jeg jaktet på detaljer – utskjæringer merket av hundrevis av år med vær og vind.

Mosaikk som glitret svakt i formiddagssolen. Skygger som la seg som et mykt teppe over slitte fasader.

Lukten av nytraktet espresso blandet seg med støvet fra brosteinene som hadde båret millioner av skritt før mine. Og innimellom ble summingen fra byens fortauskaféer akkompagnert av fjerne kirkeklokkeslag.

Det gikk som det måtte gå, jeg forelsket meg i byen der og da.

En opplevelse så rik på sanser og dybde at jeg knapt hadde kjent maken.

Fordi jeg fikk plutselig øye på helheten, hvordan søyler, portaler og utsmykking ikke bare var vakre, men bar på historier om makt, tro og identitet. Lag på lag med mening, bygget inn i stein.

I antikken og middelalderen var symbolene inngangsdører til hele verdener av forståelse.

De var ikke pynt, men et språk i seg selv. Det er den virkelige verdien av tolkningsrommet – det trigger vår indre verden med en kraft som ingenting annet.

I dag er de fleste symboler redusert til merker, ikoner eller signaler.

Raske å lese, men ofte tomme for dybde.

Vi har gått fra tolkningsrom til ferdigtygd forståelse.

Joda, i en travel verden kan det være nettopp det vi trenger.

Men forklarer vi for mye, tar vi også fra målgruppen muligheten til å gjøre en historie til sin.

Det ene er ikke riktigere enn det andre.

Men det er verdt å forstå hvilket av dem som skaper mest verdi og effekt – for akkurat det du ønsker å oppnå.

Noe å tenke på?

Vil du utforske hvordan idé og uttrykk kan få budskapet til å virke? Da kan Forme-fasen være et godt sted å starte.